Selvom det er snart tre år siden gjør det fortsatt vondt.. Jeg klarer bare ikke å snakke like mye om det lengere. Skulle ønske jeg hadde noen som virkelig forsto hvordan det føles å være alene. Sviktet, alene, såret. Ubesvarte tanker og spørsmål som aldri får svar.
Det føles som det går nedover med oss. Det gjør vondt å tenke på, virkelig.. alt går liksom nedover; vi snakker ikke, er ikke sosiale og har ikke kontakt på samme måten som før. Jeg føler jeg ikke skjønner deg like godt lengere... Er det noen andre? Eller er det meg det er noe galt med?
Snakk om galt.. jeg er redd. Redd for det ukjente, redd for det som kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar