Jeg savner kjæresten min, jeg savner han kjempemasse.
Jeg tenker på kjæresten min, stortsett bare han.
Jeg drømmer om kjæresten min, han og fremtiden.
Alt dreier seg om han, han er sentrumet i hverdagen min.
Kun han, ikke så mye annet har noe å si.
Selvsagt, venner og familie, det som har med dem å gjøre
er vesentlig det også, men de har jeg rundt meg. Hver dag.
Min kjære har jeg rundt meg, to dager i uka. Ikke mer, ikke mindre.
Det fører til at jeg savner han. Savnet gjør vondt, men det gjør det også godt.
Godt fordi man kjenner at man bryr seg om personen, og man ser
virkelig hvor sentral den er. Hvor mye den personen betyr i hverdagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar