Ting er ikke så lett..

.. når man savner noen. Savnet etter pappa blir bare større, bitterheten stiger og sorgen vender stadig tilbake. Bitterheten av å aldri ha blitt ordentlig kjent med han, bitterheten over at han døde samme dag som jeg skulle møte han.. for første gang på 10år. Folk forstår ikke riktig hva som foregår for tiden, hvorfor jeg plutselig blir så stille. Det er så lett å skylde på andre ting som hodevondt, kvalme og ikke minst trøtthet. Jeg klarer ikke riktig forklare de hvorfor, og mange sier.. "Hvordan kan du savne noen du aldri kjente?" Det er lett, selv om jeg aldri fikk bli kjent ordentlig med min egen far savner jeg han jo, det er tross alt faren min. Den største smerten er smerten som kommer innenifra, den som ber meg huske de gode minnene jeg har fra mine første tre år med pappa. Så kommer bitterheten.. det er ikke mer godt å huske, jeg kjente han aldri. Pappa og jeg mistet mange år, som vi nå aldri får tatt igjen. Det eneste jeg trøster meg med den dag i dag var at han hadde det bra de siste to årene sine, han traff Ann og flyttet til Senja. Der ble han stefar til 4 fantastiske barn - David, Karina, Nina og Janita. Han døde, uviss om at han ikke fikk møtt meg allikevel, han viste han skulle møte meg senere den dagen, og ikke minst at jeg er glad i han.

Pappa, hvil i Fred.. Tiden går så fort, og minnene er så få.
Jeg er kjempe glad i deg. Savnet etter deg er stort, større enn jeg noen gang hadde trodd.